Forfatter
Roger Ingebrigtsen

Publisert
14/8/17

nordland_nord-norge_2

Da August gråt på hjemmebane

En hyllest til den nordnorske syklisten August Jensen.

Først kom tårer. Deretter et fantastisk smil. Så sa bodøgutten August Jensen ordene en hel landsdel aldri må glemme: Dette er min hjemmebane! Finnvikdalen i Tromsø. I Nord-Norge.

Jeg har nesten aldri sett et menneske gi mer enn det August gjorde de fem kilometerne opp Finnvikdalen lørdag 12. august. Han gravde så dypt helt nederst i kjelleren at det svartnet for han sekundene etter målgang.

Han ville og skulle og måtte vinne denne dagen. Jeg mener hans seier spesielt og sykling generelt en guide for alle som vil bygge Nord-Norge.

Allerede i seiersintervjuet signaliserte han et budskap som særlig mennesker i Bodø og Tromsø bør merke seg: – Jeg er fra nord, dette er min hjemmebane.

Bodøgutten kjenner altså hjemmebane-følelsen på en forblåst liten fjelltopp 60 mil fra Bodø. I Tromsø i Troms. Han ville brukt de samme ordene uansett hvor i Nord-Norge etappeseieren kom: August sin hjemmebane er Sandnessjøen, Rognan, Bodø, Svolvær, Narvik, Lyngseidet, Honningsvåg, Alta. Den heter Nord-Norge. Hjemme er der hjertet hører til. Og lørdag ble vi alle hans nye hjelperyttere.

August har altså definert sin hjemmebane – og den er fantastisk: Nesten halve Norges areal. 80 prosent av havområdet. Nesten 100 prosent av humoren og spontaniteten. Men bare 9,2 prosent av befolkningen.

Det var ikke bare August som gråt i minuttene etter seieren. Den eneste nordlendingen i feltet hadde slått dem alle. Europamesteren og store sykkel-navn fra store deler av verden.

Mammaen og pappaen og kjæresten gråt. Publikum gråt. Og selv felte jeg ikke bare en, men flere tårer. Kanskje litt fordi jeg fortsatt var sykt sliten etter å ha syklet store deler av proffenes trase i et amatør-ritt noen timer før. Men mest fordi jeg blir så stolt og glad når August tar hjemmeseier på hjemmebane.

Bak tårene og smilene gjemmer det seg en historie Nord-Norge kan lære mer av. Sykkelsporten er en lagsport. Og er det noe Nord-Norge trenger mer av, ja så er det å spille på lag. La oss hente fram litt fra denne fantastiske idretten som våre politikere og næringstopper i nord kan lære av:

1. Du vinner ikke alene

Verken Bodø eller Tromsø eller andre nordnorske kommuner vinner alene. Vi er så få og bor så spredd at den nasjonale makta knapt merker oss. For å vinne de store seirene må vi jobbe sammen. Du kan alltid skaffe en lokal veistubb alene, men å gi Nord-Norge vei og jernbane i nasjonale transportplaner er et gigantisk lagarbeid. Slik er det også i sykkelsporten. Uten laget kommer du veldig sjeldent først til mål. Og kommer du ikke først har Vestlendingene stukket av med premien.

2. Du trenger ulike lagoppstillinger

På en flat etappe har spurterne størst vinnerodds. På en fjelldag er det gjerne de lette klatrerne som har størst sjanse. Når Nord-Norge skal slåss for etableringer og prosjekter i nord må vi spørre oss lenge før slaget starter: Hvor i nord er stedte som har størst vinnersjanse i forhold til akkurat denne saken? Hvem skal vi kjøre for i dag?

3. Internrivalisering

Internt i et sykkellag er det ofte ulike former for intern rivalisering. Det ligger i idrettens natur: Til syvende og sist har alle lyst på sin etappeseier. Dette er det aksept for. Men samtidig vet alle individualistene at ingen på laget vinner om alle på laget gjør slik de selv vil. Det samme gjelder Nord-Norge:

Litt intern konkurranse er sunt, men konkurransen må aldri gå så langt at vi fratar hverandre mulighetene til å vinne.

4. Dele på æren

Etter et sykkelritt hører du nesten alltid: Uten lagkameratene mine hadde jeg aldri fått denne seieren. Vinnerne er rause med å gi ros til resten av laget. Hvor rause er vi i Nord-Norge? Hvor rause er byene å dele sine suksesser og prosjekter med sitt omland? Hvordan omtaler vi hverandre? En vinnerkultur handler om å skape lagseire – og da må alle på laget kjenne at det lønner seg at en av dine kommer alt først til målstreken. Hvor flinke er flyplass-forkjemperne i Bodø og arktisk hovedstad-forkjemperne i Tromsø til å huske på akkurat det? Noen er det defitivt, men mange av oss har kanskje litt å gå på.

Jeg mener absolutt at Nord-Norge er på rett vei. Jeg fornemmer en sterkere samarbeidsvilje. Og vi ser blant annet at flere og flere ser poenget med å ha felles nordnorske møteplasser, herunder på Agenda Nord-Norge.

Kaptein Dybdahl

At vi kan skape et sykkelritt i verdensklasse skyldes utelukkende evnen til samarbeid. Kapteinen heter Knut-Eirik Dybdahl – laget heter Nord-Norge. Det heter ikke Nordland, eller Troms eller Finnmark. Det heter Nord-Norge.

Og hjemmebanen er ikke start- eller målbyen. Hjemmebanen heter Nord-Norge. Og lørdag 12. august satte August Jensen ordene på akkurat dette bedre enn jeg har hørt noen gang før.

Tilbake får bodøgutten tusenvis av nordnorske supportere – vi kommer til å heie på deg uansett hvor i verden du sykler. Heia August – heia Nord-Norge.

Hilsen hjelperytterne.